Dagene går så altfor sakte, men samtidig går de for fort, jeg rekker ikke å gjøre alt jeg skal, og jeg er mildt sagt lei av alle ansiktene jeg ser hver dag. De samme smilende, men åh så uvitende ansiktene som får meg til å smile, og kjempe meg gjennom dagen uten å bryte helt sammen i gråt. De små ordene, de smilene som ikke lyver, oppmuntringen og den rungende latteren til min kjære MK1A. <3 Jeg er så glad i dem allerede, selv om jeg ikke kjenner halvparten av dem. Takk for at dere er dere, det betyr så utrolig mye for meg, mer enn dere er klar over.
Jeg har, helt fram til i fjor sommer, vært redd for at folk ikke skulle like meg som den jeg virkelig er, derfor har jeg holdt tilbake på humoren, den syke latteren, spøkene som stort sett bare jeg forstår, og personligheten, i frykt for at folk ikke skulle like meg. Men smilet har jeg alltid vist til enhver anledninger, og det er det eneste jeg klarer å fake nå for tida. Jeg gråter og ler om hverandre. På skolen smiler jeg og ler, men så fort jeg kommer på hurtigbåten, går jeg inn på do og lar tårene falle. Jeg er lei av å måtte smile og late som alt er okei, for det er det ikke. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, jeg savner 10. klasse på gammelskolen, og jeg savner
han, og det faktumet at han ikke lenger er min, er en sannhet som er for tung å fordøye. Hver eneste dag savner jeg han, og jeg gir snart alt opp.
Jeg er redd. Jeg er bare en liten jente i en stor verden, der alle dolker alle i ryggen og alle lyver hverandre opp i trynet for å unngå pinligheter, for å redde sine egne skinn. Det er så vondt å aldri vite hvem man kan stole på, og ikke. Jeg har gått ut av tellinga på hvor mange ganger noen har sagt videre det jeg har fortalt til dem, eller gjort narr av meg fordi jeg har fortalt om hva som foregår i hodet mitt. Uansett hva jeg sier eller gjør, så blir det på en eller annen måte brukt imot meg. Jeg vil helst flytte til min egen planet, der det bare er meg. Jeg har ingen å stole på, det er ingen jeg kan betro meg 100% til.. Jeg lever i konstant frykt for at de få som er igjen, skal forlate meg. I det siste har mye dritt skjedd, og mer er i vente. Det er bare et spørsmål om tid før jeg dolkes i ryggen igjen. Jeg er lei av å smile.